Gjedde

Det er sagt og skrevet mye dumt om gjeddefiske. Det fables om ferskvannskrokodiller som kaster seg over alt som svømmer i dens vei, om totalt ukritiske spisemaskiner med andunger, vannrotter og badegjester på menyen. Sannheten er at det er like vanskelig å lande en stor gjedde som det er lett å fange en liten. En tilsynelatende vellykket start på en gjeddetur er som regel et dårlig tegn. Ingenting tar motet fra Fiskeren like effektivt som når smågjeddene står i kø for å gulpe i seg agnet.

En liten gjedde må spise hele tiden. En to-kilos må få i seg en mort eller to et par ganger i uka. En flott gjedde på 4-5 kilo tar et raid noen ganger i måneden. Da foretrekker den store bytter framfor småfisk. En virkelig stor gjedde, 8-10 kilo og over, spiser kanskje en gang i måneden. Og da helst store bytter, og gjerne mindre gjedder. Hvis de store er på jakt, holder de mindre seg i ro. Agnfiskeren ser dette mønsteret tydelig, særlig fordi denne fiskemetodens suksess avhenger av lokalkunnskap. Gjeddas huggmønster åpenbarer seg når man besøker de samme plassene år etter år, og under ulike forhold.

Fiskeren ankom plassen tidlig på morgenen, og brukte knapt et kvarter på å fylle opp agnbøtta med passende agn. Bukta og de oversvømte engene kokte av mort, travelt i gang med å gyte. På grunn av en plagsom sidevind, var det håpløst å satse på tradisjonelt duppmeite. Bunnen består av oversvømte enger og buksas, så bunnmeite er uaktuelt. Fiskeren rigget opp to stenger med paternostertakkel og dupp. Et klossete opplegg, men det sikrer at takkelet ikke driver inn i grønnsakene og at den døde agnfisken holder seg over, ikke på, bunnen. Spetakkelet er et helvete å kaste, gir lite liv i agnet og er vanskelig å trimme på rett dybde. Som om det ikke er nok gir det også stor motstand når gjedda tar agnfisken. Men denne dagen var det eneste mulighet.

En liten gjedde tar agnet i det duppen lander, men skremmes av motstanden fra en engelsk dupp og 70 gram bly. Den er borte før noe tilslag er mulig. Så blir det stille. Morten går berserk inne i bukta, to hegrer må til sin store irritasjon innse at fiskeplassen er opptatt og flyr tungt videre. Flere timer går.

Ved lunsjtid løyer vinden, og Fiskeren vurderer å skifte til tradisjonelt duppmeite. Så åpner himmelen seg og styrtregnet forhindrer all aktivitet. Fiskeren søker ly under en gran og henfaller til kaffedrikking og kjederøyking av fuktige teddy uten filter.

Ved tretiden kommer en hønsehauk på besøk, men duppene ligger like stille. Fiskeren korter ventetiden med å nappe opp noen flere mort og agne om stengene. Klokken fire forsvinner en av duppene uten noe mer dramatikk. Den blir bare hentet fra overflaten. Snøret rusler jevnt ut fra snella, nappvarsleren går i fistel. Fiskeren vet hva som foregår, og er fullstendig klar over at dette kan være stor fisk. Men timene med venting hadde gjort ham utålmodig, han var lite i stand til å mestre valget han sto ovenfor.

Mindre gjedder får tilslaget hurtig, slik at det skal være lett å sette de ut igjen. Har man to kroker på fortommen, kan man også gi tilslag raskt uansett. Kroken som er festet i agnfiskens ryggfinne vil som regel få godt hold i gjeddas munnvik, eller saksa som vi innvidde kaller det.

Helst bør man vente til gjedda stopper for å svelge agnet, og drar ut snøret på nytt, før tilslaget gis.

Men to kroker kan skremme en skeptisk storfisk, så Fiskeren brukte kun en.

Denne fisken ruslet selvsikkert av gårde med snøre, og viste ingen tegn til å stoppe for å svelge agnet.

Reaksjonen på tilslaget er voldsom. Tung motstand ble hurtig avløst av ingenting. Fiskeren stod i vann til midtveis på vaderne, med hele sin tyngde i tilslaget måtte det gå galt. Han rygger ukontrollert og river med seg stangholderen til den andre stanga. Nappvarsleren setter i et kort hyl som effektivt blir kvalt da spetakkelet når vannet. Fiskeren klarer ved hjelp av et par ugrasiøse byks bakover å lande på ræva på relativt tørt land. Røyken er i det minste fremdeles tørr.

”Hei, hei”. En barnestemme bryter stillheten. ”Får du noe fisk?” Pappa er også med. Og lillesøster. O’mareritt! Alle ekte sportsfiskeres skrekk, familien på tur.

Total resignasjon. To små tyttebær med snoopystenger begynner å herje på plassen min. Nå er gode råd dyre.

”Skal jeg vise dere hvordan det gjøres?” spør fiskeren. Pappa er helt med. Heldigvis, det skulle vise seg at han er grunneieren. Tilbudet mottas med takk.

Fiskeren ofrer noen små dupper og meitekroker, og plasserer aspirantene i bukta der morten leker. Snart er de opptatt med å mestre forsiktige napp og konsise tilslag. Ikke med stor suksess riktignok, men nok til å etterfylle agnbøtta.

Klokken seks er fiskeren alene igjen. Regnet har gitt seg, og vinden tiltar i styrke.Den ødelagte nappvarsleren er erstattet av en reserve, og begge stengene er ladet med fersk agnmort.

En fisker til ankommer. Engelskmannen. Jeg oppdaterer ham på dagens dramatikk, og maler ut historien om den store som glapp. Han rigger opp en stang og forsyner seg av agnbøtta. Snart sitter vi i taushet og ser på duppene.

Klokken syv flyr to irriterte hegrer forbi.

Klokken halv åtte forvinner duppen til Fiskeren igjen. Like bestemt som sist. Ti meter snøre trekkes selvsikkert av spolen. Det er bare å vente.

Så stopper fisken. Duppen viser seg et nervepirrende øyeblikk i overflaten før snøret igjen raser ut. Nå kan man ikke feile. Et kontant tilslag gir umiddelbar respons i andre enden. Det er stor fisk. Selvsikkert trekker gjedda mot noen farlige busker på venstre side. Fiskeren vader ut til livet og får snudd fisken. Snart vil den utover, snart mot høyre. Men aldri vilt, aldri plasking. Bare tungt. Veldig tungt. Etter fem minutter er gjedda inne ved land. Nå oppstår et nytt problem. Seks stangholdere er strategisk plassert på landingsplassen. Med to stenger og ditto snører. Ingen hadde tenkt på det i kampens hete. Først nå livner storgjedda til og danser rundt stangholderene. Situasjonen reddes av resolutt håving av Engelskmannen. Gjedda veier 11.25 kilo og har fremdeles førsteplassen på Fiskerens gjeddeliste.

En halv time senere begynner smågjeddene å bite. Vi pakker sammen utstyret mens vi planlegger neste tur. For to år siden opplevde de det samme akkurat her. En stille dag ga to napp i løpet av en halvtime. Som resulterte i en gjedde på ti og en på syv.