On in a million
Med
utgangspunkt i Herøya og Steinsfjorden utenfor Hønefoss, var det en
herlig dag på vannet nok en gang. Herøya var mitt feriested fra
barndommen og på denne fjorden har jeg opplevd mange spennende
opplevelser. Skjebnen ville det slik at jeg skulle bli gjeddefisker. I
15-16 års alderen fikk jeg endelig mulighet til å fiske fra andre
steder enn land da jeg fikk tilgang til robåt, hovedsaklig på jakt
etter storgjedda. Det var som å oppdage en ny verden. Det å sitte der
ute og se inn mot land der en hadde gått, der en hadde sine
fiskeplasser, det var nesten som å oppdage Amerika.
I dag er
jeg 27 og det har blitt atskillige timer og åretak på fjorden og flere
vil det nok bli. Opplevelsene har følgelig blitt mange og hver årstid
er en hærlig tid å være på vannet.
Våren gir det friske været med kalde morgener og ofte deilige
temperaturer på dagen slik at klærne blir overflødige, sommeren med den
varme vinden og det klare vannet, høsten og fargene og en herlig
morgenstemning. Og vinteren da. Tiden da robåten ligger i båthuset og
stillheten råder på isen, kun avbrutt av "isbevegelsene" som av og til
kan sette et støkk i en.
Denne
opplevelsen tar utgangspunkt i sommeren. Været var som det ofte er før
den varme "sønnavinden" setter i gang ved lunsjtider. Vindstille og
stadig varmere. Litt trøtt var jeg, etter å ha fisket alene i flere
timer siden morgenkvisten. Endelig begynte sola å varme i ryggen.
Hærlig! Fisket hadde vært "så der." Et par mindre gjedder på dorging og
noen abbor og smågjedder under ropausene. Disse ropausene brukes til så
mangt. Av og til går jeg i land. Der kan det bli noen kast med
lettspinnutstyret, få gjort viktige ting i forbindelse med turens mat
og drikke eller bare legge seg rett ut for en høneblund. Av og til blir
jeg i båten og kaster i nærheten av en grunne, men det er ikke uvanlig
at det blir en høneblund også her.
Nå var jeg
passe sigen, men noen sving med lettspinnstanga etter abbor ble det
likevel. Rød jig, 7 g. og 0.16 sene. Pleier å fungere bra på abboren.
Kaster ut. PLOPP! Lar den synke et par sekunder og.... halveis inn, der
er'n. Trolig abbor. Passe stor. Få sekunder går og det blir tungt.
Nesten som å få en teine på kroken. Men det er bevegelse og jeg
skjønner fort hva det er. Ei gjedde har tatt abboren. Har vært med på
dette før og erfart at man som regel mister gjedda hvis man sveiver
inn. Gjedda tok abboren relativt nærme båten så jeg kan se det hele i
det klare vannet. På et sekund registrerer jeg at abboren ligger på
tvers i gjeddekjeften, ganske livløs. Ganske riktig er den røde jiggen
festet i ytterkanten av abborens munn. Jeg ser at kroken er relativt
nærme gjeddemunnen og tar snellebøylen over. Gjedda får nå all mulig
slakk. Den slår litt med halen og glider elegant gjennom vannet slik
bare gjedda kan. Jeg samler og sorterer tidligere opplevelser og
vurdere situasjonen. Konklusjonen er at nesten alt kan skje nå. Ut i
fra det jeg så, leker tanken med at jigen kanskje kan sette seg fast i
gjeddekjeften. Den var nærme så det er en mulighet, men da vil det være
et lykketreff. Sekundene går og hjerteslagene er stadig kraftigere. Det
er ikke noe fortom der nede, så det bidrar ikke akkurat til å senke
pulsen. Jeg har hodet kun fokusert på en ting.
Snøret stopper å gå ut. Den har stoppet. Håper den ikke setter seg fast
i tanga. Lar den få tid. Føler at jeg meiter, selv om jeg aldri har
meitet etter gjedde før.
Ca. 60 lange sekunder. Jeg begynner å trekke inn. Det er tungt, men det sitter ikke fast. Heldigvis.
Føler situasjonen på fingertuppene og øynene søker etter informasjon
der nede i fiskenes verden. Der kommer'n. Sakte nå. Registrerer at
jigen sitter i gjeddekjeften. Abboren er borte. Nå er det bare å
fighte. Jigen sitter i gjeddeleppa. Flaks. Den drar av gårde, men
begynner tydelig å bli sliten. Den har på en måte brukt opp kreftene
sine da den sto stille. Skjønner lite.
Fight blir det allikevel før jeg til slutt kan løfte den forsiktig opp av vannet.
Til min store overreskelse ser jeg abborhalen i gapet i det gjedda
kommer over vann. Den har svelget abboren! Kroken har byttet plass fra
den ene fiskemunnen til den andre! Alt dette uten fortom. Jeg lar
sanseinntrykkene på den herlige fjorden fylle meg. Jeg prater litt med
meg selv og skjønner at dette skjer nok aldri igjen. Selv om jeg ror på
denne fjorden til jeg blir 90, hver dag året rundt, vil dette aldri
skje igjen. Det vil kanskje bli lignede situasjoner slik jeg har
opplevd tidligere, men ikke en slik som denne. Dette er den virkelige
"one in a million"!
Henning Gulliksen
|
