Vansjø Gjeddeklubb

Kritisk røst fra Krapfoss - Per Arild Simonsen, Vansjø Båtforening Dette er hele innlegget fra Per A. Simonsen.

Av Per A. Simonsen Publisert 01.09.2006 - 09:49 Oppdatert 01.09.2006 - 09:51 Tips en venn om denne saken Skriv ut denne siden Jeg takker for at Vansjø Båtforening også i år får slippe til med et kritisk innlegg knyttet til den tragiske utviklingen i Vansjø. Jeg har kun fått 5 minutter, så det er åpenbart at dere som har komponert programmet for dagen egentlig ikke ønsker kritikk. Dere kan derfor takke dere selv for at mitt innlegg ikke gir rom for nyansert, diplomatisk og vel underbygde konstruktive innspill, og at jeg har ikke tid til å snakke om det som eventuelt kunne være positivt.

Jeg vil innlede med å si noe om bakgrunnen for min og mange andres dyptfølte indignasjon og avslutte med noen forhåpentlig konstruktive men kanskje provoserende innspill.

Jeg representerer en bydel og en båtforening som lider sterkt under å ha blitt frarøvet noe av det kjæreste vi har. For oss i østre og nordre bydel har Vansjø vært et friluftseldorado i uminnelige tider. Mulighet for bading og vannbasert friluftsliv i et innsjøparadis rett utenfor stuedøra vår har vært en rikdom som veldig mange av oss har satt umåtelig stor pris på. Her har generasjoner av barn lært å svømme, fiske, ro, padle og verdsette naturopplevelser, båtturer og ferier i en særegen spennende innsjø med 25 mil strandlinje omgitt av et vakkert landskap med skoger full av sopp, bær og vilt. Fra min egen oppvekst minnes jeg utallige familieutflukter, ferieopphold, fisketurer, bærplukking, soppsanking, hyttekos og mye, mye mer. Vansjø var for mange av oss som vokste opp på østkanten i Moss et verdifullt spiskammer som bidro til å drøye trange matbudsjetter. Fortsatt står stekt gjørs surret i fløte og nystekte gjeddekaker nær toppen av min liste over kulinariske favoritter.

Da min lillesøster og jeg gikk på folkeskolen bodde vi noen år ved nedre Vrangen på Hanan i Rygge. Vi rodde over Vansjø for å komme til skolen på Krapfoss, og vi hentet drikkevannet vårt med bøtter direkte fra Vansjø. Det gikk bra, for det var mer 50 år siden og før utviklingen i landbruket og sterk utbygging i kommunene, samtidig med innføring av vannklosettet og heving av den sanitære standard i våre boliger hadde klart å ødelegge Vansjø.

Jeg befinner meg nå i bestefargenerasjonen og opplever det dypt tragisk og krenkende at mine barnebarn ikke kan bade og lære å svømme i Vansjø slik vi kunne. Jeg er ikke bare bitter - jeg er egentlig fly forbannet! Jeg har stor kontaktflate mot mange som føler det likedan.

Vi i Vansjø Båtforening har utviklet et stort sosialt fellesskap basert på en felles underliggende og inderlig kjærlighet til Vansjø. Vi er mange som føler at vi er blitt utsatt for et grovt kriminelt overgrep uten at forbryterne ser ut til å bli straffet for det. Det er kanskje ikke så rart når bakmennene sitter eller har sittet på stortinget og i kommunestyrene, eller som aktede tjenestemenn i departementer, direktorater og kommunale etater.

Landbruket, som er det største problemet, er til overmål unntatt fra forurensningsloven og fra prinsippet om at forurenseren skal betale.

Jeg husker enda den lammende følelsen jeg fikk den gang for omkring 25 år siden da det ble bestemt at landbruksforurensning skulle være et sektoransvar som landbruket selv skulle ordne opp med, og det ble bestemt å delegere myndighet for mindre kloakkutslipp til kommunene. Da innså jeg at slaget var tapt for Vansjø, og at det ikke ville være mulig å komme i gang med redningsforsøk før forholdene og symptomene ble så ille og tydelige som de nå er blitt. Det har ikke manglet på varselsignaler de siste 30 år.

Morsa-prosjektet kom alt for sent på banen og har etter min mening, til tross for at det etter hvert har skjedd flere positive ting, små muligheter til å gjenopprette akseptable tilstander i Vansjø innen overskuelig fremtid. Til det er tempoet i gjennomføring av tiltak og ambisjonsnivået alt for lavt. Jeg mener selvfølgelig ikke si at Morsaprosjektet og planlagte tiltak ikke nytter. Stå på! Uten tiltak ville det snart blitt enda mye verre.

Vi registrerer nå flere klare tegn på at bruken av Vansjø er i ferd med å avta. Vi leste nylig at Moss kajakklubbs kanoutleie er sterkt avtagende, belegget i båthavna vår i Ørebukta er for nedadgående, hytter i Vansjø er ikke lenger like lette å få solgt, og redusert omsetningen i kiosken på båtforeningens utfartssted Elverhøy, gjør det stadig vanskeligere å få noen til å ta oppgaven som vertskap. Flere av kommunene skryter i sine informasjonsskrifter, turkart og hjemmesider av at utfartsstedet Elverhøy på Årvolltangen er åpent for alle med kiosk, toaletter, badeplass for funksjonshemmede, og stor slette med teltmuligheter for skoleklasser og andre grupper. Jeg er redd jeg må forberede dere på at båtforeningen neppe makter å fortsette å holde kommunene med et slikt eksklusivt tilbud til allmennheten. Driften av Elverhøy er basert stor dugnadsinnsats fra våre medlemmer og finansiert av medlemskontingenten. 2006 kan dessverre være siste året vi holder Elverhøy åpent for publikum.

Algeveksten bidrar altså til en ond sirkel. Mindre bruk av Vansjø svekker det allerede spinkle grunnlaget som trengs for å skape en opinion som politikerne åpenbart er avhengige av for å kunne prioritere Vansjø vesentlig sterkere enn det som gjøres i dag. Den store majoritet i Mosseregionen har knapt nok vært i Vansjø. Det som verre er, er at det også gjelder mange av dere som sitter og fatter beslutninger som direkte eller indirekte bidrar til den sørgelige utviklingen i Vansjø.

Det er ikke så rart at folk flytter båtene sine over i saltvann. Skal vi ta med ungene på badetur tar båtturen fra Krapfoss til Storefjorden, med dagens fartsbestemmelser, nesten to timer. Det har dagens travle småbarnsforeldre ikke tid til. Da blir det langt kjappere å ta bilen til Sjøbadet eller Botnerbaugen.

Jeg oppfordrer derfor dere politiker til å fokusere på, bevilge penger til og fatte beslutninger om tiltak som kan heve Vansjøs omdømme og status og gjøre innsjøen mer attraktiv og tilgjengelig som friluftsarena for et bredere publikum. Jeg vil her stikkordmessig nevne:

* Tilrettelegging av leirplasser og stell av populære utfartsplasser.

* Etabler en skikkelig skjærgårdstjeneste.

* Justere fartsbestemmelsene.

* Skjerpe oppsyn og kontroll.

* Stans utbygging i strandsonen og punktering av horisonten.

* Stans og rydd opp i ulovlige inngrep i strandsonen.

* Innfør landskapsvern i og rundt Vansjø!

* Etabler gjerne flere fuglereservater og barskogvernområder.

* Stans moderne skogsdrift og rasering av naturen på øyene og i strandsonen.

* Sørg for at inn- og utflyvningstrasèene for Rygge sivile lufthavn ikke legges over Vansjø! Friluftsliv og flystøy passer ikke sammen. I tillegg kommer forurensningen.

* Lag et skikkelig Vansjøkart og atlas for historie, kulturminner, natur og miljø.

* Støtt opp om fortsatt drift av Elverhøy som utfartssted for allmennheten.

* Stimuler til ny turistbåt og småskalaturisme.

* Hva med "Vansjø naturpark" eller "VANSJØ NASJONALPARK"!

Slike tiltak ville gi tydelige signaler om at dere virkelig vil noe med Vansjø, og at dere har tro på Vansjøs fremtid. Men, akk, det er kanskje for mye forlangt?

Det er ikke bare som bestefar, Krapfossboer, hytteeier ved Vanemfjorden og leder av Vansjø Båtforening jeg er forbannet. Jeg er det også fordi jeg i 30 år, som ansatt ved fylkesmannens miljøvernavdeling forgjeves forsøkte å kjempe mot de overordnede sterke samfunnskrefter, forvaltningsordninger, og den politikk som har skylda for at vestre og nede Vansjø er blitt en giftig algepøl - og høyst sannsynlig vil forbli slik i flere 10-år framover. Ja, kanskje for alltid?

Jeg nøler ikke med å påstå at det er to grunnleggende hovedårsaker til at Vansjø og flere andre vassdrag er blitt ødelagt av overgjødsling:

Norsk landbrukspolitikk - kanaliseringspolitikken/kornproduksjon/omfattende landskapsendringer/økt avrenning og redusert naturlig selvrensing.

Kommunalt selvstyre - delegering = statlig ansvarsfraskrivelse

De negative konsekvensene av dette er forsterket av modernisering/intensivering og teknologisk utvikling i landbruket og sterk heving av den sanitære standard i våre boliger.

Noen av kommunene i nedbørfeltet har i flere 10-år vært svært så rause med å gi tillatelser til utslipp fra spredt bebyggelse med utslipp til vassdraget uten å følge opp med noen form for kontroll. Det forundrer meg stort at noen kommuner ser ut til å fortsette med dette - til tross for den kritiske situasjonen i Vansjø, og til tross for Morsa-prosjektet.

Jeg ønsker fokus på følgende forhold:

Tiltakene må ta utgangspunkt i Vansjøs kritiske tålegrense - det er åpenbart at tålegrensene for Østre og vestre Vansjø er forskjellig. Det faglige arbeidet med kvalitetssikring av tålegrenser og faktiske tilførsler må intensiveres. En eventuell usikkerhet må komme vassdraget og ikke forurenserne til gode.

Selv om alle kjente tiltak gjennomføres, er det høyst usikkert om det er mulig å redusere tilførslene ned under Vansjøs tålegrenser. Det vil evt. i beste fall skje med svært små marginer. Summen av de mange, og isolert sett, marginale utslipp - som flere kommuner fortsatt gir tillatelse til - kan til syvende og sist være det som gjør det umulig å redusere fosfortilførslene ned under Vansjøs tålegrense.

Det er i dag dessverre ikke Vansjøs tålegrense som bestemmer ambisjonsnivået. Det er nok politikernes smertegrense og vegring mot å gi pålegg og påføre velgerne høyere avløpsgebyrer som er den begrensende faktor. Det tok faktisk mer enn 20 år før kommunene - takket være Morsa-prosjektet - omsider og svært nølende er kommet i gang med å bruke sin myndighet til å få ryddet opp i kloakken fra den spredte bebyggelsen. Kommunene bruker fortsatt ikke alle de lovhjemler og virkemidler man faktisk har. Det svekker troverdigheten når man roper på hjelp fra staten.

Vern av landbruksnæringen og den nærmest "hellige" landbrukspolitikken er åpenbart langt viktigere enn å redde Vansjø.

Så lenge landbrukspolitikken/kanaliseringspolitikken ligger fast og kommunepolitikerne får gjøre som de vil med kloakkutslipp, er de lite håp om at Vansjø kan reddes. Miljøplanene for landbruket tar ikke utgangspunkt i Vansjøs tålegrense, og effekten av tiltakene er vanskelig målbare. Miljøplanene er i stor grad basert på frivillighet. Kontroll og sanksjoner er nesten fraværende.

Når det nå viser seg at interngjødsling i vestre Vansjø har liten betydning og at tilførsler via lokale bekker er betydelig større enn tidligere beregnet, så betyr det trolig at beregnede tilførsler også totalt sett er større enn antatt og/eller at effekten av gjennomførte tiltak er vesentlig mindre enn forventet. Det har jeg lenge hatt en berettiget mistanke om. Dette er skremmende, fordi det innebærer at mulighetene for å komme ned mot Vansjøs tålegrense kan vise seg langt vanskeligere enn det mange til nå har trodd.

Jeg er av dem som mener at dagens regulering av Vansjø har hatt negativ betydning for forurensningsutviklingen og andre miljøforhold, slik vi har sett det i en rekke andre innsjøer. Miljøprioritert regulering bør derfor utredes og gjennomføres så snart lovverket og/eller miljøbevisste vassdragsmyndigheter og brukseiere gjør det mulig. Miljøprioritert regulering vil sannsynligvis innebære at vannstanden etter vårflommen må heves, slik at det igjen kan føres renere Storefjordvann til vestre og nede Vansjø gradvis eller pulsvis i den kritiske sommerperioden. I dag er vannføringen og dermed vannfornyelsen og fortynningen i vestre og nedre Vansjø tilnærmet lik null fra juni og ut august. De gjennomførte tappingsforsøkene har vært alt for puslete. Gjenoppretting av den vannstand vi hadde i Vansjø før innsjøen ble senket i andre halvdel av 1800-tallet, vil være kontroversielt i forhold til dagens bruk av flomutsatte arealer. I den krisesituasjonen Vansjø befinner seg, må vi etter min mening være villige til å betale denne prisen. I første omgang etterlyser jeg en grundig faglig utredning av hvilken regulering som vil tjene Vansjøs miljø best, kombinert med å klarlegge de kostnader og øvrige konsekvenser en slik endret regulering vil innebære. Jeg mener ikke å si at en endret regulering alene vil kunne løse problemene i Vansjø, men vil være et viktig og kanskje helt nødvendig supplement.

Jeg savner at det blir satt fokus på konsekvensene av den rivende utvikling/utbygging som nå finner sted i Vansjø nedbørfelt. Enhver utbygging vil medføre lekkasjer, teknisk svikt, restutslipp og forurenset "urbant" overvann, som gradvis spiser opp effekten av de tiltak som nå blir gjennomført. Under storflommen i 2000 var flere kloakkpumpestasjoner ute av drift i ukevis. Jeg har hørt rykter om at det for flere pumpestasjoner fortsatt ikke er gjort noe for å hindre at dette skal kunne gjenta seg. En stor del av de kommunale kloakkledninger er gamle og dårlige. Mye av kloakken lekker ut til vassdraget før den kommer fram til renseanleggene. Utskifting, drift og vedlikehold er alt for dårlig. Legger vi til at klimautvikling også gradvis ser ut til å øke tilførslene til Vansjø, og forsterke eutrofiutviklingen, finner jeg det vanskelig å være optimist når det gjelder Vansjøs fremtid.

Et helt vesentlig forhold jeg på tampen ber om tid til å få si noe om, er de bakenforliggende politiske og forvaltningsmessige forhold og de samfunnsmessige maktstrukturer som på en avgjørende måte vil være til hinder for at Vansjø kan reddes. EUs rammedirektiv for vann, som mange nå ser ut til å feste sin lit til, kan etter min oppfatning vise seg å være keiserens nye klær. Denne vannforvaltningsreformen innebærer et enormt og tungrodd konsensusbyråkrati. Ser man på den norske forskriften for implementering av direktivet, finner man at det er solide muligheter for å søke om dispensasjon fra både tidsfrister og miljømål. Vi må ikke tillate at denne dispensasjonsmuligheten blir tatt i bruk for Vansjøs vedkommende.

Selv om man fastsetter mål om at Vansjø skal være i økologisk tilfredsstillende status - dvs. fri for giftige blågrønnalger - innen utgangen av 2015, er det på ingen måte opplagt at det lar seg gjøre. Det vil bl.a. kreve en radikal endring av landbrukspolitikken, arealbruken, og produksjonen i nedbørfeltet. Omlegging til energiskog f. eks. Jeg har liten tro på at landbruksmyndighetene vil være villige til å iverksette tilstrekkelig radikale omlegginger og virkemidler, og i hvert fall ikke så raskt at Vansjø kan friskmeldes innen 2015. Jeg har heller ingen tro på at kommunene oppstrøms vil la forholdene i Vansjø influere nevneverdig på fremtidig vekst, utbyggingsmønster og kloakkbudsjettene i respektive kommuner. Vanndirektivet har dessverre gitt forurenserne og myndighetene et kjærkomment pusterom. Jeg er stygt redd for at det vil trenges flere slike pusterom også etter 2015. Jeg håper noen kan overbevise meg om at jeg tar feil. Ingen vil bli mer overrasket og glad for det enn meg.

Fylkesmannes mange og kryssende roller som statlig myndighetsutøver og kontrollorgan for bl.a. landbruk- og miljø, kombinert med en merkelig personlig mindretallsdeltakelse i det politiske og konsensusbaserte Morsaprosjektet, har vært og er fremdels et problem for meg å forstå. Denne rolleblanding er i beste fall forvaltningsmessig uklok og uryddig. Fylkesmannen bør snarest avstå fra gisselrollen og heller rendyrke rollen som overordnet kontroll- og forvaltningsmyndighet.

Jeg er fullstendig klar over at det jeg nå har sagt er temmelig nytteløst og neppe blir tatt på alvor. Det er jeg vant til. Det er allikevel godt å få sagt det. Denne gangen slipper jeg dessuten å få en illsint fylkesmann på besøk på kontoret for å gi meg en kraftig reprimande, betegne meg som illojal og deretter gi meg en sterk skriftlig tilrettesetting, samt andre arbeidsmessige forføyninger - slik jeg opplevde for 3-4 år siden - bare for å ha sagt til Moss Avis to av de setningene jeg har fremført i dette innlegget.

Jeg er i dag derfor en lykkelig AFP-pensjonist som hver eneste dag er fri til å si og mene hva jeg vil og - algene til tross - hver dag ha mulighet til å nyte livet i fulle drag i vårt herlig Vansjø.

[ Tilbake ]

Statistics
Brukere: 393 Nyheter: 111 Nettlinker: 5 Besøkende: 59075

Who's Online
Vi har 11 gjester her nå

Antall Besøk
59075 Besøkende