WOBBLERE

 

 


Alt begynte med en sulten finsk skogsmann og en liten knivDet var i 1930 åra, en fisker gjorde en enkel men meget nyttig observasjon. Stor fisk spiser liten fisk, spesielt mindre fisk som er syk eller skadet. Slik begynner den største fiskehistorien noensinne fortalt.Erik Bakke, Markedssjef Elbe Normark , 27.06.2002

---

   Wobbler
Wobbleren, av tre eller plast og veldig lik en liten fisk, er det agnet som oftest blir utsatt for eksperimentering ved arbeidsbenken hjemme i kjelleren eller garasjen. Kroppsformen er ganske enkel å spikke, file og pusse til. Styreskjeen framstilles av stiv plast eller en tynn blikkplate, krokene festes i små øyeskruer, og overflatebehandlingen er relativ enkel å utføre. Enda lettere blir det jo på grunn av at det finnes wobblertyper som er uten styreskje.Det som gjør wobbleren til favoritten til mange sportsfiskere, er ikke bare at den ligner en liten byttefisk av utseende, men måten den beveger seg på i vannet. Det finnes nemlig ikke noe annet kunstig agn som beveger seg så likt sitt naturlige forbilde som nettopp wobblerne. Ved å benytte ulike materialer til kroppen, samt velge forskjellige størrelse, helningsgrad og utseende på styreskjeen, er det mulig å "styre" wobblerens oppførsel i vannet. Egentlig er det bare opphavsmannens fantasi som setter grenser for wobblerens utforming og utseende.En wobbler som skal vibrere raskt må være kort. Jo lengre den blir, desto roligere blir bevegelsene. Hvis styreskjeen plasseres i en stor vinkel mot kroppens lengdeaksel, blir wobbleren gruntstående, en skje som er montert nesten vannrett, får wobbleren til å skjære omtrent loddrett ned mot bunnen.Nesten alle wobblere må avbalanseres ved hjelp av bly som enten støpes eller limes på. Som en generell regel kan man si at bevegelsesmønsteret blir raskere jo lenger frem – bak skjeen – ballasten festes, og omvendt.Den absolutt beste måten å tilegne seg kunnskaper på om hvordan de forskjellige faktorene påvirker hverandre, er å gjøre noen eksperimenter selv, gjerne basert på de grunnmodellene som presenteres her.Den aller enkleste wobblermodellen har ingen tradisjonell styreskje for å frembringe den riktige, sjanglende gangen i vannet. Fronten skjæres i stedet i en slik vinkel at den gir wobbleren den riktige "oppførselen".En 8-10 cm lang trebit – gjerne en rund stav – spikkes og files til slik at den blivende wobbleren får en markert innsvinget bukside. Sett ovenfra skal kroppen bare bli en tanke smalere bakover.Wobbleren pusses med et fint sandpapir, slik at den blir helt glatt, og dyppes deretter i vann. En del av trefibrene vil da reise seg, og disse endefibrene må fjernes med en ny omgang med sandpapiret så fort treet er tørt igjen.Kroppen må utstyres med en eller annen form for ballast, dels for å få fram den riktige, sjanglende gangen. Et hull bores derfor på buksiden, 2cm fra fronten. En blybit på 10-12 gram plasseres i hullet, som så fylles igjen med et to-komponentlim. Stedene der øyeskruene skal plasseres, markeres og hull bores med et 2mm bor. Når øyeskruene er på plass, er wobbleren klar for den avsluttende overflatebehandlingen.Alle trewobblere må forsynes med en tykk, slitesterk overflate som kan stå imot skarpe fisketenner. Hvis en gjedde eller en gjørs biter igjennom den vanntette overflaten, kan fuktighet trenge inn. I så fall vil treverket begynne å svelle og fargen sprekke, og wobbleren vil være ubrukelig på kort tid. Derfor lønner det seg i lengden å legge både en god del arbeid og omtanke i arbeidet med å gi wobbleren en skikkelig overflate.En trewobbler skal først males to ganger med en grunnfarge, gjerne en blank lakktype i samme farge som buksiden på den ferdige wobbleren skal ha.Mønstermalingen kan utføres på forskjellige måter. Det enkleste er å male på frihånd med en meget smal pensel. Den som ikke synes han er sikker nok på hånden til dette, kan jo for sikkerhets skyld maskere med tape de delene som ikke skal males, og så fjerne tapen når malingen er tørr.Det mest profesjonelle resultatet får du hvis du sprayer wobbleren, særlig med maler av forskjellige typer. Fiskeskjellmønster får du dersom du sprayer gjennom et finmasket nett, ørretprikker, abborstriper og andre spesialeffekter oppnår du ved å skjære ut det mønsteret du er ute etter i tykt papir, og så benytte det som mal. Øynene kan males på en enkel måte ved hjelp av en spiker med relativt stort hode. Hodet dyppes i maling, og så "stemples" øyet på wobbleren. Når malingen er tørr gjentas prosessen med en ny spiker med mindre hode og en Anne farge på pupillen.For at wobbleren skal få den harde og vanntette overflaten, gjenstår nå et siste, men meget tidkrevende arbeidsmoment. Alle trewobblere må gis 5 lag klarlakk eller ferniss som avslutning. Det beste er en båtferniss som gir en seig, men samtidig hard overflate. Denne overflatebehandlingen tar tid, men den kan effektiviseres en del, hvis man lager flere wobblere som kan overflatebehandles samtidig.En annen skjeløs modell er av indiansk opprinnelse, og ble først laget av elg- eller villreinhorn. Tre er imidlertid et minst like godt materiale, spesielt om du finner frem til en kløft eller bøyd grein. For å få en holdbar wobbler, skal trefibrene helst følge kroppen som er kraftig bøyd.Verktøyet er det samme som for den wobblertypen vi nettopp omtalte, blybelastningen skjer på nøyaktig samme måte, og det gjelder også overflatebehandlingen.Det er viktig at de første 3 cm av fronten gjøres helt glatt. Hvis dette ikke gjøres skikkelig, har man ikke fremstilt en wobbler, men kun en pent malt, bøyd trepinne.Wobblere av typen Cisco Kid skal lages av et let treslag, og lind eller or passer perfekt. For enkelhetens skyld kan vektbelastningen bestå av Plastic Padding, som plasseres i et hulrom som enten bores eller sages ut. Husk at det trengs relativt mye større plass til Plastic Padding, som jo ikke er så tung som bly.I dette tilfellet skal styreskjeen lages av metall; det beste er vel kobber eller messing på 1 mm tykkelse. Den festes med to skruer på kroppen lengst foran på buksiden. Løkken til å feste snøret i, lages av litt pianotråd eller en gammel sykkeleike.Den antagelig mest kjente wobbleren i verden i dag, er den finske Rapala. På fabrikken noen mil nord for Helsingfors arbeider det ca. 400 mennesker som produserer 50.000 wobblere per dag! Samtlige blir testet, i form av en "svømmetur" i store kar, før de sendes ut i verdensmarkedet. Opprinnelig ble den laget av furubark, men nå fremstilles kroppen av balsatre. Balsa er så mykt at krokene ikke lar seg feste på tradisjonelt vis, altså med krokløkker. I stedet må det lages en gjennomgående krokanordning av ståltråd, med løkker. Denne anordningen plasseres mellom de to halvdelene av wobbleren som så limes sammen. Rustfri ståltråd, knapt 1 mm tykk, er perfekt til dette formålet. Selve wobblerkroppen formes av balsabitene, som limes løst til hverandre. Kniv, fil og sandpapir er som vanlig de redskapene som skal til. Et hakk, omtrent halve kroppstykkelsen dypt, sages ut til skjeen.Når de to symmetriske kroppshalvdelene er ferdige, skilles de fra hverandre. Like bak skjeen lages det noen små hull, omtrent så store som tre grams blyhagl. Bland rikelig med to – komponentlim, og fest på haglene på plass med hver sin limklatt. De to kroppsdelenes flate sider påføres et godt og tykt lag med lim, ståltrådanordningen legges på plass og de to halvdelene limes sammen. Tape godt til limet er herdet. Hvis tapen er lagt stramt nok rundt kroppen, kan det være vanskelig å oppdage skjøten mellom de to kroppsdelene, og man kan betrakte verket som vellykket.Styreskjeen fremstilles av en plastbit fra f.eks. en plastflaske, som jo allerede har den rette buete formen. Som regel er det best med en bit fra flaskehalsen, der både buen og godstykkelsen er ideell. Med en styreskje fra en kjøpewobbler som forbilde, kan du ved hjelp av saks og fil fremstille din egen. Husk å lage et hakk i skjeen, slik at den ikke stoppes mot ståltrådarrangementet når den dyttes på plass i det ferdiglagede sporet i wobbleren. To – komponentlimet får du bruk for til skjemonteringen også.En wobbler av balsa må grunnes enda flere ganger enn av vanlig tre, ettersom balsa er så porøst. Noen ekstra lag med ferniss skader heller ikke.Hvis du vil gi wobbleren din en ekstra glitrende kropp, kan du lime fast litt aluminiumsfolie i den våte malingen når du har påført det siste strøket. Etterpå kan du forsiktig prege fiskeskjellmønster i folien med en skarp gjenstand. Vær forsiktig så det ikke går hull på folien.

---

  Wobblertips:WobblerWobbler blir stadig mer populære blant fiskere. Etter min mening er wobbleren det mest effektive og allsidige kunstagnet etter en rekke fiskearter. Men det er enkelte ting du skal være klar over i forhold til wobbler, som ikke gjelder andre former for kunstang som spinner, sluk og jigg. For det første er wobbleren tredimensjonal og ofte flytende, og det er skjea foran på wobbleren som bestemmer hvor dypt wobbleren skal gå. Store skjeer gjør at wobblere med mindre skjeer går grunnere. Det er også skjea som bestemmer wobblerens gange, altså hvor store utslag wobbleren gjør fra side til side når vi drar den gjennom vannet. Men dette med gangen på wobbleren er det vanskeligere å se ut fra skjea, her er det snakk om erfaring etter hvert som du har fisket med en del forskjellige wobblertyper.Det er ikke bare skjea som bestemmer wobblerens gange, men også antall kroker. De fleste større wobblere fra rundt 10 cmm har ofte tre kroksett, et helt bakerst og to under. Tre kroksett hemmer helt klart wobblerens gange og er også helt unødvendig etter fiskearter som f.eks. gjedde, abbor, ørret da wobbleren får da en ledigere gange og det er enklere å ta av fisken når du har fått den på land. En tredje ting som påvirker wobblerens gange er snøreøyet. Når du har satt på en ny wobbler i enden av snøret, så trekk den fort gjennom vannet for å se at den går rett. Går wobbleren skjevt/legger seg over på siden, er det snøreøyet som må justeres. Bruk da en nebbtang eller annet passende verktøy og bøy øyet en tanke motsatt av den veien wobbleren går skjevt. Prøv wobbleren i vannet på nytt og juster til den går helt rett selv om du drar den hurtig gjennom vannet. En siste ting som også kan innvirke på gangen, er snøret. Bruk ikke fast knute rett på snøreøyet, men benytt en løkkeknute eller en snapvirvel så wobbleren kan arbeide fritt i vannet.Gjeddekongen Per  

---

For deg som liker å fiske om natten etter sjøørret eller andre fiskeslag, ville det nesten være å lure seg selv dersom man ikke tar med en liten eller middels stor mørk wobbler, og gjerne en modell med kuler i slik at fisken lettere finner den.

Ikke vanskelig Prøv modellene Long Casting Minnow/Tail Dancer ( TR, RT, B, GFR), Original/Countdown (B, GFR, MN, RT, RFSH) eller Husky Jerk (S, SB, GBM, GTR, GMN). Nytt av året er Husky Jerk “glass-fargene” som garantert kommer til å bli en killer-farge til sjøørreten.

Skitt fiske! 
Linker:

The world of lures
Barracuda - wobbler
Wobblermästare
Trumman sportfiske  
 

Først og fremst bør vi ikke velge noen kunstsagn ut fra hvilke vi syntes ser bra ut eller ikke. Det bør ligge litt teori og praksis bak hvert eneste valg man tar oppi slukboksen. For det er ikke tilfeldig at noen nesten alltid er skjenket med mer fiskelykke en andre.
Når du fisker bør du ikke henge deg for mye opp i tradisjoner eller hva alle andre fisker med, selv om dette ofte er det lureste å begynne fisket med. Prøv deg frem og se hva du liker best og får best resultat med. Her er noen tips om wobblere som har vist seg å være effektive til de mest aktuelle fiskeslagene:

Torsken er kjent for å leve mesteparten av livet sitt i nærheten av bunnen. Så for å få best mulig kontakt med den vil valget av wobblere ofte falle på modeller som når helt eller nesten ned til bunnen der du fisker. Er torsken i rett humør kan du servere den nesten hvilken som helst størrelse eller farge, men er den litt selektiv kan den være like vanskelig å få som alle de andre fiskene. En god ide er ofte å starte med wobblere i standard sildefarger som er gode å kaste med og som er lette å presentere for fisken. Prøv Husky Jerk, (S, GBM, SB, GMN) i alle modeller, Countdown (B, MN, MU, S), Team Esko (alle farger) eller Magnum Stainless steel (alle farger). For kaldt vann gjelder samme farger men ofte kan en fluoriserende farge som for eksempel en FT gjøre susen.

Seien lever svært annerledes enn torsken, da seien i mye større grad er en stimfisk og svømmer fritt rundt omkring i

Jeg tror at uvitenhet og gamle myter om wobblere er med på å hindre folk i prøve ut wobblere i sjøen. Den største myten er at wobblere er umulige å kaste langt med, og skulle man klare det, så vil den sikkert henge seg opp. Og det er ofte helt korrekt, men bare på noen typer. For i dag finnes det en mengde modeller som kaster svært godt og som sjelden skaper noen form for problemer.
De beste modellene å kaste med er oftest den synkende Countdown, plastmodellen Husky Jerk eller den som er laget for kasting Long Casting Minnow, med kuler som forflytter seg slik at wobblerne går rett i luften (se mer på s.114). Ellers fungerer Original og Tail Dancer bra, hvis de kastes ut med minst 40cm lengde fra stangtuppen og da helst i en jevn og lang bevegelse. Fjern eventuelle kroker dersom det oppstår problemer. Men de beste modellene til å kaste med er designet akkurat med tanke på dette, og med slike blir kastelengden ikke lenger noe problem.
En wobbler er ikke konstruert for voldsomme dybder (det går selvsagt med f.eks. dyprigg) og når det gjelder fiske fra land med vanlig kastestang, er det sjeldent man fisker dypere enn 5-10m selv om det lar seg gjøre med en Countdown, om ønskelig.

Naturtro

vannmassene. Så det er ikke alltid like lett å finne seien, siden den rett og slett ikke trenger og være der den var i går. For oss som bor i de sørlige deler av Norge holder de store seiene (5-6kg +) seg ute i havet og kommer sjeldent innenfor kastehold, mens man lenger nord fort kan fiske disse beista helt inne ved støveltuppene. (bare se på fangster fra Saltstraumen..) Dette påvirker i stor grad valg av størrelser og modeller på wobblerne våre. Jeg ville for eksempel foretrukket en langtkastende Long Casting Minnow, Tail Dancer eller en Husky Jerk i naturlige farger som imiterer brisling eller sild. Mens nordover vil store modeller som Magnum oftest gi en bedre fangst.

Lyren er en spennende sportsfisk som gir en skikkelig fight på riktig utstyr. For å lettest komme i kontakt med den, vil det oftest lønne seg å oppsøke strømkanter rundt holmer eller skjær, strømfylte sund eller andre plasser der du vet om at det er lett å finne den. Noe som er virkelig gøy er å fiske lyren under broer eller store brygger nattetid med lett utstyr og en liten sildefarget eller mørk wobbler. (Min favoritt her er Countdown 5cm MN) Lyren står da ofte på en fast plass og tar reker og småfisk som kommer svømmende eller drivende forbi. Når det gjelder modeller og farger brukes det samme som til torsk, men i litt mindre størrelser.

Sjøørreten er nok den fisken som oftest blir fisket med wobbler i sjøen. Dette sikkert fordi det henger igjen at folk har fått fjellørret på samme utstyret før. Men har ikke alltid vært like populært med wobbler fra land da disse oftest ble betraktet som vanskelige å kaste med. Heldigvis er det ikke lenger problem, og man kan i dag fiske sjøørret med wobblere som nesten kaster like langt som sluker.

Jeg tror at det er den overlegne naturlige gangen som får sjøørreten til å bite så velvillig på wobblere som den gjør. Det at sjøørreten ofte oppholder seg nær land på grunt vann gjør at den ikke er noe problem å nå med en wobbler. Og da er det ofte de minste wobblerne som fisker best. Mine favoritter er 5 – 10 cm og fiskes middels hurtig inn, med mange korte spinnstopp.

Wobblere vibrerer mer enn vanlige sluker og skaper derfor mer trykkbølger i vannet. Dette sammen med skranglekulene som finnes i flere modeller, gjør at fisken vanligvis lokaliserer en wobbler tidligere enn en sluk. Når da fisken får øye på wobbleren har denne en mer naturtro gange og fasong enn de aller fleste kunstagn, noe som igjen oftere fører til hugg. Som kjent skal en Rapala wobbler imitere en skadet fisk, noe som gjør at denne ofte blir plukket først, selv om det finnes ekte byttedyr i nærheten.

Flytende, synkende eller midt i mellom?
Rapala har heldigvis ikke hvilt på sine laurbær og vært fornøyd med å bare være de første som utviklet og laget en wobbler. I stedet leder de an utviklingen, og kommer stadig med spennende nyheter som gjør at wobblerfiskere ser nye muligheter hele tiden. I hovedtrekk fungerer alle Rapala-wobblere nesten likt, med det som skiller dem mest fra hverandre er materialer, svømmebevegelser, synkegrader, størrelser og hvor dypt de dykker. Husk at hver eneste wobbler fra Rapala er manuelt testet og eventuelt justert før den forlater fabrikken!
For å velge riktige wobblere til hver enkelt fiskeplass er det viktig å vite litt om hvilke dyp eller områder du finner fisken på. Tenk deretter på om du trenger en flytende eller synkende wobbler for å nå fisken. En synkende modell er for eksempel vanskeligere å dra over grunner områder eller andre hindrer, enn en flytende modell. Hvis lange spinnstopp er ønskelig vil en Husky Jerk, på en unik måte se ut som en fisk som står stille i vannet, da denne har samme vekt som vann.

Krokene på rett plass
Som kjent angriper fisk byttedyrene sine helst fra midten og frem mot hodet. På en tradisjonell sluk henger kroken helt bakerst, noe som igjen er den minst ønskelige angrepposisjonen for en fisk. Dette fører ofte til at krokene fester seg for dårlig, dersom de får feste i det hele tatt. Her har wobblere noen opplagte fordeler, for på wobblere står krokene alltid i riktig posisjon siden en wobbler aldri spinner rundt. Men det viktigste er at det alltid sitter en krok (eller to) rett under buken og en bak som sikrer optimale sjanser for fast fisk.

Elle melle....

Når Lauri Rapala fisket på den finske innsjøen Paijanne, observerte han hvordan en sulten rovfisk kunne fare inn i en stim av ørekyte, og angripe den fisken som svømte med en litt unormal gange.

Den første sluken han laget var forgjengeren til wobbleren, som har hjulpet flere sportsfiskere enn noen andre, til å føle den herlige kampen med storfisk; den legendariske Original FloatingTM Rapala.

Det er en grunn til hvorfor flere og flere sportsfiskere rundt i verden setter sin lit til Rapala. Det er en tillit som strekker seg til over 140 land og som blir bekreftet hvert år med over 20 millioner Rapala wobblere og spinnere solgt.
For å si det enkelt, Rapalaprodukter gir bedre sportsfiskere. Ingenting er hastverk, det finnes ingen snarveier og ingen triks. Kun omhyggelig håndverk basert på over 60 års erfaring.
Fra den første Original ble laget og solgt, til nå hvor det er fisket millioner av blant annet gjedde, gjørs, torsk, abbor, ørret og laks, fortsetter Rapala å bestå tidens prøvelser. Gjennom markedets opp- og nedganger. Gjennom de dårligste av de dårlige tider. Dette fordi uansett alt, er det en enkel sannhet som består, ”det som er uimotståelig for fisk vil være uimotståelig for sportsfiskere”.

De fleste wobblere er lette, og flyter helt i overflaten av vannet. Ved innsveiving vil wobblerskjea som er montert foran, grave wobbleren ned i vannet og lage en tilfeldig og ujevn gange som imiterer skadet fisk. Dette gjør wobbleren til et uimotståelig bytte for gjedde og ørret i ferskvann og sjøørret i saltvann. Wobbleren brukes for det meste til dorging, men enkelte varianter kan også kastes med fra land. Sølvkrokens kastewobblere egner seg spesielt bra til dette. Wobbler er ofte et godt alternativ til sluk og spinner.  Dorge med wobbler etter gjedde 

hentet fra Fiskersiden.no

Når jeg dorger etter gjedde med wobler bruker jeg gjerne en wobler på 12-14cm. Bruk gjerne stangholdere til stengene. For dere som ikke har downrigger er det ingen ting å fortvile, man kan likevel få gjedder opp i ti-kilosklassen.

Forberedelser

<!--[if !supportLineBreakNewLine]--> <!--[endif]-->

Først og fremst, bytt krokene på wobblerenr dine. De som oftest følger med på wobbleren er for store, og store kroker er vanskeligere å kroke fisken med. Et must er selvfølgelig en båt og gjerne motor, men årer fungerer vel så bra. Stang holdere er til å foretrekke, men kan utelates. Jeg fisker med samme klasse på utstyret på gjeddefiske som på sjøørret fiske, dvs en 3000 snelle og en 9,5 fots stang. Jeg bruker aldri fireline el. Og husk for all del fortom, det er greit at det går fint å kjøre fisken uten fortom og lande den, men skulle monsteret bite på er det dumt å miste den pga. at den sliter snøret.

Fisket

På varme dager, som i juni - september er det greit å fiske langs sivkanter, inne i bukter og på utsiden av vegetasjon i vannet. Gjedda står gjerne og lurker inne i "skjulestedet" og venter på at et bytte skal svømme forbi. På dager som dette, har vi gjerne fått en 10 - 30 gjedder hver, og alt i forskjellige størrelser, fra en halv kilo til ti. Mange tror at de virkelig store gjeddene står ute på dypere vann, men det gjør de ikke alltid. Storgjeddene er glade i å komme inn på grunner for å sole seg og dvaske seg i det varme vannet. Man må imidlertid bemerke seg at gjedde kan være ekstremt vanskelig å ta når det er varmt i vannet, og at den kan stå og trykke på dypet. Det kan på noen dager resultere i ikke en eneste fisk, og det er fordi gjedda er vanskelig å lokke ut av gjemmestedene sine. Når solen begynner å gå ned er de lette å ta på vei ut mot dypere vann. Farten bør være ca start gass på motoren og opp til det dobbelte. Ror man får man en enda livligere gange på wobleren som kan resultere i flere hugg. Bruker man motor må man være obs på at når fisken hugger, vil farten være med på å gi krokene tilslag, og det er viktig at man holder farten på båten mens man tar stengene ut av stangholderne til man har gitt et moderat tilslag som en ekstra forsikring. Når det er på det varmeste på sommeren må man prøve å komme seg litt lengre ut, for når jeg mener nærme land snakker jeg om en meter til fire. Fisk langs land på ca 10 - 20 meter utenfor bredden, og ha litt høyere hastighet da. Er det mye steiner på bunnen der du fisker ta hensyn til det da du kjører fisken, slik at den ikke sliter sena i steinene. På sommeren er fisket best om dagen og utover kvelden. På våren, ved gytingen og på høsten er det kjekt med downrigger for å nå ned til fisken da den gjerne står litt dypere. Min favorittfarge på disse årstidene er papegøye farger, de fisker meget godt. Ved bruk av downrigger øker sjansen for å få den store betraktelig, siden man ved hjelp av den og ekkoloddet kan fiske wobleren langs bunnen og dermed treffe den litt slappe fisken i det kalde vannet slik at den ikke trenger den største anstrengelsen for å snappe til seg en matbit. For de som ikke har ekkolodd og downrigger, kan det lønne seg å sette på et søkke en meter eller to foran wobleren. Da fisker man wobleren slik at søkket slår i bunnen, mens wobleren går ca en meter over. Det er viktig at man bruker flytende wobler til dette fisket.


<!--[if !supportLineBreakNewLine]--> <!--[endif]-->

Epilog

<!--[if !supportLineBreakNewLine]--> <!--[endif]-->

Mange ser gjedda som en u-fisk, og syns den gjerne burde behandles brutalt pga. sin brutale væremåte og utseende. Men dette er helt feil, denne fisken utgjør en kjede i økologien og fortjener plassen den har. Ofte, altfor ofte, ser jeg gjedder trukket ned på grener, akkurat som de er hengt til advarsel eller skremsel til andre, eller gjedder slengt i haugevis i kanten av vannet, døde. De menneskene som gjør dette har ingen som helst grunn til å kalle seg sportsfiskere og har heller ingen rett til å fiske denne imponerende fisken. Skal du ikke ha gjedda til matfisk, slipp den ut. Husk at det er viktig å "kjøre" fisken fram og tilbake i vannet slik at den får oksygen i blodet sitt igjen slik at den svømmer av gårde og ikke synker til bunnen og dør.

Les mer på Fiskersiden.no!

Gjeddefiske med wobblersluk 

Gjeddefiske med wobblersluk har to høydepunkter i året - vår og høst. Det skyldes først og fremst at den da er lettest å komme i kontakt med. Relativt sett er jo gjedda en kaldtvannsfisk som ikke liker seg i varme vannområder, selv om den kan klare slike forhold. Etter gyting om våren forblir fiskene på grunt vann helt ut i mai da det blir for varmt her. Da gir den seg ut på dypere vann, noe som ikke behøver å bety en lang forflytning. Fra nå av holder den seg på dypt vann og er vanskeligere å ta med vanlig slukredskap. Det er vanskelig, selv med tynne sener og tunge sluk, å nå særlig dypere enn 5 m. Prøver du ved "trappetrinnmetoden" å komme enda lenger ned må du allikevel få sluken til å gå, noe som medfører at den effektive gangen på sluken foregår for høyt. Dette er gjeddetomt område.

Når høsten kommer og vannet blir kaldere vil gjeddene igjen søke grunna og det behagelige vannet der. Dette er gjeddas "temperaturvandring", men også denne regelen har sine unntak. I dype innsjøer med tilgjengelige områder med kaldt vann kan vi allikevel finne særlig smågjedder helt inne i sivkanten på grunna. Ja, ofte finner vi dem til og med inne i sivet. Gjedda "styres" også av andre parametre enn vanntemperaturen. Når den er syltet går den etter byttefisken, og finnes denne på grunnere vann, da finner vi også gjedda der nå og da. Uansett om det er høysommer eller kald høst. Sommerstid er det derfor ikke uvanlig å høre plask fra storgjedde i kveldskumringen - helt inne i sivbeltet. I tillegg til at temperaturen synker mot kvelden vil også det svinnende sollyset gjøre at storgjedda ikke så lett oppdages av sine fiender.

Det er et generelt trekk at de større (og dermed klokere?) gjeddene ikke går inn på grunnere vann om dagen. Om natta derimot kan du komme i kontakt med virkelig store gjedder på bare et par meter dypt vann. Selv i forskermiljøer støter man på utsagnet om at gjedda ikke spiser om natta og derfor heller ikke tar sluk på denne tiden av døgnet. Det siste er i alle fall feil.

I mange mindre innsjøer kan faktisk sommernettene være den aller beste tiden for slukfiske etter gjedde. Fiskeplassen må i tillegg ha godt med byttefisk, helst laue som spretter i vannfilmen natta gjennom. Videre skal himmelen være fri for skyer og den skal være lys som bare sommernatten kan være det.

Forsøk på mer detaljerte beskrivelser om hvordan man slukfisker etter gjedde har alltid fortonet meg som meningsløse. Gjedda forekommer forskjellig i de ulike innsjøene, og en metode som fungerer bra i én innsjø kan være håpløs i en annen. Det finnes allikevel noen viktige momenter som det viktig å huske.

Fisk nær bunnenHovedregel nummer 1 er å fiske lokkemiddelet slik at gjedda kan både føle og se det. Du må med andre ord fiske nær bunnen. Selv 1 m over bunnen kan i visse tilfeller være nok til at den ikke tar. Det faktum at gjedde (selv stor gjedde) enkelte ganger forekommer pelagisk, dvs. Midt i vannmassen eller i de øvre vannlag, må ikke tas til inntekt for å ikke fiske nære bunnen. Slike gjedder er på jakt etter pelagisk byttefisk, mens gjeddefiskerens absolutt sikreste fiskeområder er nær bunnen.

Fisket langs bunnen betyr at du ofte sitter fast. Det hører med. Påstanden: "Den som ikke får bunnapp får heller ikke gjedde" holder stikk!

Tilpass slukens vekt og grad av "dykking" til hvert fiskeområde. Fisker du over dypt vann med en wobbler passer det best med en synkende variant. På grunnere vann passer det best med en flytende wobbler som "dykker" ned til ønsket dyp avhengig av hvordan du sveiver inn. Er det svært grunt kan det være lurt å stanse innsveivingen en gang i blant, og la wobbleren flyte opp til overflaten. Deretter setter du fart på den igjen. Slikt vertikalt sikksakk-fiske gir ikke sjelden napp fra gjedda.

Mange ellers utmerkete flytende wobblere er for lette. De er bygd slik at de er umulige å få dypere enn 1 m. Selv tunge spinnere kan også være vanskelige å få til å gå dypt nok. Roteringen av skjea gjør at spinneren presses opp i vannet. En løsning på dette, som også kan brukes med wobblere, er å feste et blysøkke foran spinneren. Etter min mening er dette ingen fullgod løsning. Noen spinnere slutter til og med å spinne med bly på sena foran. Best er det å bruke "trappetrinnmetoden": Stopp innsveivingen så spinneren får synke, sveiv inn slik at den spinner og stiger, stopp igjen osv. Hvis gjedda er i nærheten kan den vanskelig motstå dette. Dessverre er det nok slik at vi oftest ikke fisker i gjeddenes umiddelbare nærhet. Den beste spinneren etter gjedde er den typen som har et tungt blyhode, slik som f.eks. den gode gamle Mörrumsspinneren. Den er også fin ved fiske i elv, men passer ikke på grunt vann.

Bunn-napp er et nødvendig onde ved et effektivt fiske etter gjedde, uansett hvilket lokkemiddel som brukes. Det er en kunst å fiske slik at antallet bunn-napp holdes på et minimum. Det krever trening og erfaring å fiske sluken nære bunnen uten å sette fast hele tida.

Bunn-napp

Hvordan skal du så løsne sluken eller wobbleren som har satt seg fast? Vi ønsker jo ikke å ryke snøret for hver gang "mor Norge" har tatt sluken. Til det er lokkemidlene blitt altfor dyre. Det finnes ingen patentløsninger på dette problemet. Lettest er det selvfølgelig når du fisker fra båt. Da ror eller kommer du deg tilbake der sluken sitter festet og drar og vipper med stangtoppen i forskjellige retninger til krokene løsner. Verre er det fra land. Det er omtrent umulig (dersom du ikke har veldig tykk sene da) å løsne sluken fra det stedet du sto når denne festet seg til bunnen. Det eneste du oppnår er at krokene graver seg enda med ned i stokken, steinkila eller hva den nå kan sitte i. Slakk heller på snøret og gå langs med stranden slik at du får en annen angrepsvinkel. Ofte skal det ikke mer til enn at du løfter stangtoppen. Lykkes ikke dette gjør du det samme om igjen, men denne gangen fra den andre siden. Da får du en angrepsvinkel på 90 grader i forhold til forrige gang. Hjelper heller ikke dette har du alltids muligheten til å vade eller svømme ut for å redde sluken. Denne redningsmetoden passer selvsagt best i sommervarmt vann. Det siste alternativet er å dra i sena til sluken løsner eller snøret ryker. Uansett, kapp alltid av et godt stykke ovenfor der det evt. røk, eller ovenfor sluken, fordi det er stor sjanse for at de ytterste meterne av snøret har skrapt mot stein o.l. og derfor er svekket.

Lokkende gange

<!--[if !supportLineBreakNewLine]--> <!--[endif]-->

Som biolog er jeg alltid litt skeptisk til påstanden om at det er nødvendig å manipulere sluken slik at den ligner en byttefisk som svømmer. Først og fremst er jeg skeptisk fordi vi jo ikke vet hva det er i byttefiskens bevegelser som utløser gjeddas huggrefleks. I prinsippet synes jeg det allikevel er riktig å gi sluken så lokkende gange som mulig. Så får det heller være slik at den lokkende gangen kanskje virker mest "lokkende" på oss.

En sluk som går gjennom vannet "død som sild" fanger i alle fall ikke gjedde. Det er en uomtvistelig sannhet. Alle som har fisket gjedde i noen år vet at varierende gange på lokkemiddelet er et som fremkaller huggreaksjonen. Dette gjelder ikke bare "trappetrinnmetoden", der du varierer slukens gange i vertikalen, men en hver form for variasjon i gangen. Dette er faktisk viktigere enn kravet om å holde seg nær bunnen.

Spinnere er ofte tilpasset en jevn innsveivingshastighet. Sveiver du for langsomt slutter skjea å rotere, og sveiver du for fort kan skjea enten stoppe opp eller gå så fort rundt at det skremmer fisken.

Andre sluktyper kan lett varieres i ganghastighet. Dette skal du utnytte! Jiggen er typisk et lokkemiddel som viser deg hvor viktig det er å variere gangen. Den er temmelig verdiløs dersom du bare sveiver den rett inn. Gjør korte pauser, gjør små rykk med stangtoppen, la den stusse i bunnen, skap liv! For alt du vet så kan det godt hende at gjedda synes dette ligner veldig på en småfisk som snapper mat fra bunnen.Raskere om sommerenSom sagt er gjedda en kaldtvannsfisk. Den "stivner" ikke slik som f.eks. den varmeelskende abboren når vannet blir kaldere. At du allikevel skal presentere slukene saktere og roligere om våren og høsten skyldes først og fremst at også byttefiskene er roligere da. Det er mye som taler for denne teori. Tilsvarende vil en slik presentasjon om sommeren, når vannet er varmt, virke unaturlig på gjedda, kanskje også skremmende. Like fremmed som en byttefisk som raste avgårde i hy fart om våren da vannet er kaldt.

Sammenhengen er nok mer komplisert enn dette, men erfaringen tilsier at du skal fiske lokkemidlene saktere om våren og høsten. Kanskje er det slik at spinneren fisker best om sommeren fordi den alltid fiskes raskt?

Slukens størrelse

En allmenngyldig biologisk regel: Står valget mellom ulike typer føde som forekommer likt i omfang, og som er likke lett å fange, velger fisken de største individene. Grensen oppad ligger der byttet er så stort at det er vanskelig å svelge. Dette gjelder over hele dyreriket og har med energisparing å gjøre. Jo mer energi fisken får per innsats, jo mer vellykket er innsatsen. For gjeddefiskeren betyr det at de virkelig store gjeddene får du på store lokkemidler. Erfaringen sier det samme.Innsjøens topografiDet er viktig for gjeddefiskeren å kjenne innsjøens bunnforhold, dvs, topografi. Du har alt å vinne på å finne de områdene av innsjøen som har de riktige bunnforhold til at byttefisken og gjeddene samles. Det kan være grunner, store steiner, dypåler osv. Jevndype sand- og leirbunnområder skal unnvikes.

Slik kartlegging av favorittinnsjøen er ikke noe nytt. Det har gjeddefiskerne gjort i århundrer. Amerikanske sportsfiskere har satt mer system i dette. De kaller de topo-fishing (topo-fiske).

Ideen er at dersom en grunne skal kunne fiskes skikkelig, så må denne grunna på en eller annen måte merkes. I sin enkleste form kan denne topomerkingen bestå av en påle på grunnas høyeste punkt. Siden fisker man rundt denne pålen og vet at man fisker i nærheten av en grunne. En sikrere metode er å merke av grunnas ytterkant. Da vet du at du fisker på grunna.

Topomarkøren er vanligvis i plast, formet som en H med snøre som dekker de aktuelle dyp. I enden på snøret festes en blyklump. Når denne topomarkøren kastes ut i vannet drar blylodden til bunns og markøren blir liggende i ro på samme sted. 

FANGE GJEDDE